Nord Korea

I dag (10. nov) har mange menigheter hatt fokus på dei forfulgte, med hovedfokus på Nord Korea som har den største forfølgelsen. Stefanusalliansen ønsker å oppfordre oss å be for dei forfulgte. Dei kristne lider mest der dei ofte havner i arbeidsleirer eller må bøte med livet. Hele familier blir slått hardt ned på, når enkelt kristne blir oppdaget av bl.a. hemmelige agenter som er spesielt trent opp til å finne kristne. Det er svært mørke tilstander, men hever vi blikket fra dei jordiske tilstandene og ser hvordan Gud griper inn i den åndelige dimensjoen, kan man se mange lysglimt.  Vermeer –en som er godt kjent med Nord Korea sier: «…Jeg har snakket med så mange nordkoreanske flyktninger som hørte om Gud i Kina, så ble de arrestert, sendt til et nordkoreansk fengsel eller arbeidsleir og virkelig oppdaget Gud der. Da all grunn under deres føtter ble feid bort, så falt de på Klippen (Jesus). Og jeg bare elsker å høre fra nordkoreanske troende i landet. De vitner om Guds forunderlige nåde. Folk blir helbredet og frelst….»

Linker:   • Åpne dører – en artikkel om Nord Korea   • Stefanus alliansen – «Søndag for dei forfulgte»   • Aftenposten – Litt om landets tilstand

Materialismens avgud

«Mennesker er skapt for å bli elsket, og ting er laget for å bli brukt.
Det er jo ikke ting som skal bli elsket, og mennesker som skal bli brukt»
moderne_avguder2
Idag blir vårt liv med Gud forstyrret av materialsimen, dermed en avgud. Selv om man ikke ser på ting som en gud, så kan man fort knytte føleser, sette lit til  – og bruke mye tid på materielle ting. Når vi velger jobb, aktiviteter og konstant media «forstyrrelser» fremfor Guds relasjon. Så får ikke mennesker oppleve Gud. Dei får sjeldent oppleve betingelsesløs kjærlighet som ikke etterlater seg tomrom.  – Dei sitter stort sett igjen med opplevelsen av kjærlighet som er tilmålt utifra hva dei har prestert. Spesielt i et samfunn med fokus på personlig status og ære.
storyOfStuff_phone_designtoDumb

Bilde fra storyofstuff.org

«Design to dump» er ofte produsenten sitt ønske for at hjulene deres skal gå rundt. Slik at forbruk og kast skjer hele tiden. Denne karusellen må snurre så fort som mulig. «Gjemt» inni reklame og media blir vi konstant møtt med påstanden om at lykke er å kjøpe nye ting. Vær konstant «up to date» på alle områder for å bli akseptert. Om man ikke kjøper og selger har man ikke personlig verdi i et materialistisk fokusert samfunn. Det er skremmende å merke hvor sterke tankebygningene har vokst inni oss, som knytter oss til desse «lovene». Mengden av ting som blir kjøpt og ting som blir kastet er helt unaturlig stor. I lang tid har denne statestikk kurven bare økt mer og mer. Blir ressursene snart tomme? Kanskje det er slik at vi klarer å fortsette å holde denne stress karusellen igang med å suge ut ressurser fra den tredje verden?

India 111

Fra en Indiatur i 2005. Team fra Agapekirka

Lykken blir ikke sterkere utifra alt dette, men heller redusert. Materielle ting kan fort erstatte menneskers relasjoner seg imellom. Materielle ting kan aldri elske et menneske tilbake. Alle vi som har reist til fattige land har vært forundret over hvor glade folk er til tross for dårlige levekår. Vennligheten og gjestfriheten er enorme. No tenker jeg mest på dei som også har relasjon til en levende Gud i et slikt samfunn. Det er stort sett dem jeg har truffet når jeg har fått være med ut å reist til forskjellige steder. Vi tror ofte at det er vi som er rike og dem fattige. Men det er egentlig helt motsatt. Åndelig rikdom er bedre enn materiell rikdom. Jeg trur ikke det er galt å eie materielle ting. Men det er farlig å elske dette. Denne raske veien til tilfredstillelse bedrar oss hele tiden, og øker vårt tomrom på lengre sikt. Men med et konstant overforbruk kan man beholde bedraget mot sine egne tanker. – Men det materielle er jo ikke galt i seg selv.

«For dette vet og skjønner I at ingen horkarl eller uren eller havesyk, som er en avgudsdyrker, har arv i Kristi og Guds rike.» Efeserne 5,5 NB1930 (Havesyk = Grisk etter gods eller penger)

Å være åleine med Gud

«Men da de så Peters og Johannes frimodighet, og skjønte at de var ulærde lekmenn, undret de seg. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus.»  -Apg 4,13

CRW_8637_smit-bok_800px

No i Julen har jeg lest litt i et hefte som jeg først gang kom over på bibelskolen i Levanger. Om Smith Wigglesworth. Et lettlest hefte med fantastiske historier om Guds bevegelser gjennom et villig mennekse. Guds nærhet gir oppdrift, til det falne mennesket. I tillegg trenger vi «familie» relasjoner oss troende imellom. Litt tilfeldig no, plukker jeg ut en sterk hendelse fra boken: Pastoren for en menighet der Wigglesowrth var og talte, ba ham om å bli med på besøk til et medlem av familiien – en kvinne som var syk. Wigglesworth sa ja til å bli med. Da de kom fram til huset, så han straks at kvinnen var svært velstående. De to forkynnerne ble tatt med til et rom der kvinnen lå til sengs. På nattbordet sto det flere forskjellige glass med piller. Så sa pastoren. «Vi er kommet for å be for deg.» Men da så Wigglesworth på kvinnen og sa. «Det har ikke jeg. Du nyter å være syk. Du vil ikke ha forbønn.» Og dermed marsjerte han ut av rommet og tilbake til bilen for å vente på pastoren. Etter å ha trøstet kvinnen, kom pastoren ut til bilen til Wigglesworth. Han hadde et meget bekymret ansiktsutrykk. Så sa han: «Du har gjort menigheten stor skade. Denne kjære søster gir masse penger til oss.» Da svarte Smith: «Nettopp! Det er det som er problemet».  —«Vel,» sa pastoren, «jeg antar at vi aldri får se henne igjen».  «Å, hun kommer nok tilbake, og det ganske snart.» Svaret til Wigglesworth kom helt rolig. Deretter kjørte de hjem til pastoren for å drikke te, og etterpå dro de til kveldsmøtet. Damen som hadde ligget syk samme ettermiddag, kom på møtet. Og hun kom fram til forbønn. Wigglesworth spurte: «Er du klar nå?» «Ja, det er jeg» og så fortsatte hun: «Etter at du har gått i ettermiddag, ble jeg overbevist om at det du sa, var sant». Og den kvelden ble hun helbredet.

Dette heftet er full av slike hendelser som overgår menneskers naturlige modighetsnivå, og det med saker som ikke tjener dem selv. Smith selv var hele tiden i bønn, og hvilte i Guds nærvær. Jo mer han hadde av Gud. Desto mer ville han ha. Han hadde med seg sin Bibel overalt, og leste hele tiden i den. I selskaper og ved måltider. Det var den eneste boken han faktisk brukte. Smith strevet aldri (Å streve kan kankje være et tegn på at man har frykt som en drivkraft, istedefor kjærligheten som drivkraft). Han var beveget av Ånden, av kjærligheten, av begeistringen. Han var alltid forbered. Å alltid være forberedt til action er ikke slitsomt. Vist man har full tillit og relasjon til Gud, og lar Jesus få all kontrollen. Vist man i egen kraft skulle vært klar til kamp til enhvert tid, villa man til slutt knekt sammen. Smith var under ledelse av Gud, uforstyrret av menneksers foventninger og regler. Smith peikte alltid på Gud. Gud selv kom med sin kraft, ledelse og herlighet. Tidligere, etter at Smith ble døpt i Den Hellige Ånd, ble han helt forandret. En kveld han forkynte, ropte hans kone. «Det er ikke min Smith!»

HNH forkynnerNordmannen Hans Nielsen Hauge (1771-1824) har i den senere år fått en del oppmerksomhet. En gang som som 25 åring når han jobbet ute på åkeren fikk han et kraftig overnatrulig møte med Gud, som gjorde han istand til å leve ut Guds vilje, som han lengtet sånn etter. For han klarte ikke å leve som han ønsket i egen kraft. Hans foreldre trudde han var sinnsforvirret med det samme, da han kom hjem igjen fra åkeren og snakket bare Gud. Fra den dagen var han totalt forandret. For tidligere i sitt liv fikk han ikke til å leve kristenlivet, og fikk ikke noe gjennombrudd. Det strenge og loviske kristen oppdragelsen han fikk fra sitt hjem hadde gjort gutten sur, stille og innesluttet. Han hadde mye å bære som han la fram for Gud i hans fortvilelse og iver til Gud. Men no, som «en ny Hauge», har det blitt historisk kjent at dette snudde hele det norske landet til noe mye bedre. Både for det åndelige livet og for samfunnet.

jesus_i_fars_nærhet

Her er et fint ekempel å ta med fra Jesus selv. Vårt beste forbilde på hvordan man lever på jorden som menneske. En gang når en person hadde et spørsmål til han om evig liv, så henvendte han seg til han med «Gode mester…». Jesus svarte han faktisk: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud!» (Luk 18,19). Men Jesus var jo selv god, uten feil. Hvorfor sa han da dette? Kanskje fordi han da var i ett med Faderen hele tiden. Han søkte og var i Fars relasjonen konstant. Og han gikk jo ofte avsides til fjellet for å være åleine med Gud. Så utifra dette så såg mennekser egentlig Faderen og hans godhet, når dei såg Jesus som et menneske på jorden.

Vi skal ikke prestere fram godhet. Heldigvis slipper vi dette som sikkert kan føre til strev og konkurranse stridigheter. Men Guds godhet kan få strømme gjennom oss, mennesket, som var meint til å være et bilde på hvem Gud er.   Hvordan?   – Daglig vennskaps relasjon med Gud :-)

«Jeg (Jesus) og Far er ett.» Joh 10, 30

 «(Jesus ber for dei som kommer til tro) …Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg…» Joh 17, 21

I egne anstrengelser mislykker vi. Men vi kan heller la kjærligheten få innta oss. Det er ikke vi mennesker som får til å elske, men når vi blir berørt av hans kjærlighet til oss først, da vil menneskehjertet spontant rope «Kom!» ..ovenfor Jesus. Ovenfor Guds plan på jorden. Og forløsning kommer. Når kjærligheten beveger oss ønsker vi å forløse, elske og hjelpe andre, istedefor å ha fokus på oss selv.

Kilder:  • Maleri av Jesus. Greg Olsens malerier. • Bok: Smith Wigglesworth. Hemmeligheten til hans kraft. Albert Hibbert. (Min bokrapport fra denne boken)  • Hans Nielsen Hauge: NRK dokumentar, og hefte fra gruppearbeid, bibelskolen.

Mirakelhuset, -viktig historie blir tatt vare på

Som vi leser om i aviser, så blir Waldehuset i Ålesund i desse dager restaurert,  —Så bra!! :-) Desverre tror jeg at mange geografiske spor og personlige opplevelser som peiker på vår Gud, blir ofte forsøkt visket bort. Mange mennesker har sterke opplevelser om Gud som dei kan forteller om, ihvertfall om dei inkluderer Guds opplevelser som andre i deira familie eller slektsledd over dem har opplevd. Men det er lett å føle på ubehag for folk flest når Gud blir samtaleemne, på grunn av den stolte uavhengighetsholdningen har formet så mange av oss. Anti-Gud holdninger ligger jo gjemt bak det meste som påvirker oss i hverdagen. Litt om mirakelhuset:  Se huset i Streetview Google Maps. Før bybrannen 1904 blei en predikant (Fredrik Franson) jaget ut av byen, mens en skrikende folkemengde fulgte etter og kastet stein. Han hadde fått forbud mot å forkynne innenfor bygrensene av politiet. Historien sier at han snudde seg mot forfølgerne og ropte: «Slik som dere idag jager meg ut av byen, skal dere selv en dag jages samme vei.» Og under brannen måtte faktisk innbyggerende flykte fra byen på samme måte. I byen bodde der en mann, -Anders Nord, som hadde hørt fra Gud at huset hans ikke skulle bli brent ned. Og på uforklarligvis blei hans hus, det eneste huset som stod igjen etter brannen. Etter brannen kom det en vekkelse, slik at både byen og menneskene ble forandret. Faktisk ble det mangel på alkohol, så man måtte skrive til Bergen for å få kjøpt det. En viktig del av byens identitet blir no tatt vare på. Les om mirakelhuset på bybrann.no. En flott video som David Vestnes har laget: Se reportasjen «Ålesund Brannen, Anders Nord» (Youtube 9 min).

Artikler fra Sunnmørsposten:   • Mirakelhus blir «Norsk attraksjon»   • Pinsepastor vil kjøpe mirakelhuset 11/1-12   • Husa som byen ikke kan miste      • Skattejakt i veggen 2/7-12    • Bildeserie: Skattejakt i det forfalne Waldehuset    Artikkel fra Dagen:  • Pinsekirke kjøper Ålesunds «mirakelhus»

Narendra sin sønn tilbake i live etter å ha vært død

Rapport fra Asia er et fantastisk gratis blad med inspirasjon om mange herlige ting som Gud gjør idag. I den siste bladutgaven likte jeg godt artikkelen «Døden tapte». Trykk her for å lese hele artikkelen, se side 8. 

Historien fra artikkelen ganske forkortet: Nerendras (i Nepal) baby døde etter å ha vært syk i flere dager. Han og hans slekt var hinduer, og begravelsesforberedelsene var igang som skulle være dagen etter. Men plustelig løfter Nerendra den lille døde kroppen og sier til alle i rommet: «Sønnen min skal ikke begraves. Jeg vil ikke ha noe med hinduguder å gjøre lenger. Jeg vil finne noen kristne som kan be for han, og da vil sønnen min bli levende igjen». Mange var helt ute av seg på grunn av dette påfunnet. Nerendra satte av sted med sin vandring for å møte kristne. Han hadde tidligere hørt om en Jesus som hadde stått opp fra de døde, og som hadde makt over sykdommer. Han ble veiledet til en som heter Dhan, som etterhvert begynte å be for han med stor utholdenhet. Da dette skjedde var Dhan selv full av tro på at gutten ville komme tilbake i live. Etterhvert kom Narandras mor også, for å se hvor dei hadde tenkt å begrave hennes barnebarn. Hun fikk istede se at den lille gutten åpnet øynene, begynte å gråte og ville drikke melk av mor :-)

Begrepet «dei kristne» blir vist oppfattet forskjellig fra sted til sted. En jeg kjenner fortalte meg at ordet «dei kristne» dukket for første gang opp kort tid etter at Jesus levde iblant oss mennesker. Dei personene som levde og virket slik Jesus gjorde, ble kalt kristne av folket fordi dei lignet på Jesus Kristus.

Samfunnet i endetiden

Ved frokostbordet om morgonene pleier jeg no å lese litt i en bok som Emanuel Minos (født 1925, en kjent broder blant mange) har skrevet. Og det er spennende å lese om en aktiv troende som har levd så lenge som han har gjort. Utifra hans lange livsperspektiv, så får man virkelig ett innblikk i dei ekstreme forandringene som har skjedd på noen få tiår i vårt land. Det store frafallet og kaldheten i vår egoistiske tidsalder. Gale tankebygninger og fattigdommen i vår ånd som vi ikke er særlig klar over (Les om Laodikea fra Bibelen, som ligner mye på vår situasjon idag. Åp 3,14).

Emanuel Minos sammens med sin kone fikk bo hos en gammel husfar, da dem besøkte Luster, i Sogn. I midten av 1970 tallet. Den gamle husfaren kunne fortelle noe som hans bestemor hadde hørt fra sin bestemor, som igjen hadde hørt fra sin bestemor. Dei regnet ut tiden og kom fram til at det var i midten av den haugianske vekkelsen. En vekkelse som ble startet av Hans Nielsen Hauge (1771-1824), etter en sterk berøring av Gud. En spennede person å lese om. Om du ikke har hørt om han kan du se en liten NRK dokumentar om livet hans, og kort om Norges tilstand på den tiden. Fortellingen er fra et husmøte i Sogn, der ei kvinne reiste seg opp og kom med følgende profetisk budskap: «I de siste dager skulle det fattige Norge bli et av de rikeste land i verden. Forholdene skulle forandre seg og menneskene skulle bli annerledes. Merkelige foreteelser skulle skje når det gjaldt kommunikasjoner og veier. Nordmenn skulle bli i stand til å reise gjennom fjellet, under vannet, på store broer over fjordene og i luften. Menneskene skulle på den tiden bli selvopptatte og egoistiske. De skulle også leve i synder som man ellers ikke våget å nevne. Da skulle endens tid nærme seg, og Herrens gjenkomst stod for døren.»

Mer om endetiden fra i min første blogg. Som er i tråd med dette innlegget.

Se også en flott presentasjon om vårt store forbruk som snart får enorme konsekvenser. «Story of stuff» YouTube 21 minutter.