Å være åleine med Gud

«Men da de så Peters og Johannes frimodighet, og skjønte at de var ulærde lekmenn, undret de seg. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus.»  -Apg 4,13

CRW_8637_smit-bok_800px

No i Julen har jeg lest litt i et hefte som jeg først gang kom over på bibelskolen i Levanger. Om Smith Wigglesworth. Et lettlest hefte med fantastiske historier om Guds bevegelser gjennom et villig mennekse. Guds nærhet gir oppdrift, til det falne mennesket. I tillegg trenger vi «familie» relasjoner oss troende imellom. Litt tilfeldig no, plukker jeg ut en sterk hendelse fra boken: Pastoren for en menighet der Wigglesowrth var og talte, ba ham om å bli med på besøk til et medlem av familiien – en kvinne som var syk. Wigglesworth sa ja til å bli med. Da de kom fram til huset, så han straks at kvinnen var svært velstående. De to forkynnerne ble tatt med til et rom der kvinnen lå til sengs. På nattbordet sto det flere forskjellige glass med piller. Så sa pastoren. «Vi er kommet for å be for deg.» Men da så Wigglesworth på kvinnen og sa. «Det har ikke jeg. Du nyter å være syk. Du vil ikke ha forbønn.» Og dermed marsjerte han ut av rommet og tilbake til bilen for å vente på pastoren. Etter å ha trøstet kvinnen, kom pastoren ut til bilen til Wigglesworth. Han hadde et meget bekymret ansiktsutrykk. Så sa han: «Du har gjort menigheten stor skade. Denne kjære søster gir masse penger til oss.» Da svarte Smith: «Nettopp! Det er det som er problemet».  —«Vel,» sa pastoren, «jeg antar at vi aldri får se henne igjen».  «Å, hun kommer nok tilbake, og det ganske snart.» Svaret til Wigglesworth kom helt rolig. Deretter kjørte de hjem til pastoren for å drikke te, og etterpå dro de til kveldsmøtet. Damen som hadde ligget syk samme ettermiddag, kom på møtet. Og hun kom fram til forbønn. Wigglesworth spurte: «Er du klar nå?» «Ja, det er jeg» og så fortsatte hun: «Etter at du har gått i ettermiddag, ble jeg overbevist om at det du sa, var sant». Og den kvelden ble hun helbredet.

Dette heftet er full av slike hendelser som overgår menneskers naturlige modighetsnivå, og det med saker som ikke tjener dem selv. Smith selv var hele tiden i bønn, og hvilte i Guds nærvær. Jo mer han hadde av Gud. Desto mer ville han ha. Han hadde med seg sin Bibel overalt, og leste hele tiden i den. I selskaper og ved måltider. Det var den eneste boken han faktisk brukte. Smith strevet aldri (Å streve kan kankje være et tegn på at man har frykt som en drivkraft, istedefor kjærligheten som drivkraft). Han var beveget av Ånden, av kjærligheten, av begeistringen. Han var alltid forbered. Å alltid være forberedt til action er ikke slitsomt. Vist man har full tillit og relasjon til Gud, og lar Jesus få all kontrollen. Vist man i egen kraft skulle vært klar til kamp til enhvert tid, villa man til slutt knekt sammen. Smith var under ledelse av Gud, uforstyrret av menneksers foventninger og regler. Smith peikte alltid på Gud. Gud selv kom med sin kraft, ledelse og herlighet. Tidligere, etter at Smith ble døpt i Den Hellige Ånd, ble han helt forandret. En kveld han forkynte, ropte hans kone. «Det er ikke min Smith!»

HNH forkynnerNordmannen Hans Nielsen Hauge (1771-1824) har i den senere år fått en del oppmerksomhet. En gang som som 25 åring når han jobbet ute på åkeren fikk han et kraftig overnatrulig møte med Gud, som gjorde han istand til å leve ut Guds vilje, som han lengtet sånn etter. For han klarte ikke å leve som han ønsket i egen kraft. Hans foreldre trudde han var sinnsforvirret med det samme, da han kom hjem igjen fra åkeren og snakket bare Gud. Fra den dagen var han totalt forandret. For tidligere i sitt liv fikk han ikke til å leve kristenlivet, og fikk ikke noe gjennombrudd. Det strenge og loviske kristen oppdragelsen han fikk fra sitt hjem hadde gjort gutten sur, stille og innesluttet. Han hadde mye å bære som han la fram for Gud i hans fortvilelse og iver til Gud. Men no, som «en ny Hauge», har det blitt historisk kjent at dette snudde hele det norske landet til noe mye bedre. Både for det åndelige livet og for samfunnet.

jesus_i_fars_nærhet

Her er et fint ekempel å ta med fra Jesus selv. Vårt beste forbilde på hvordan man lever på jorden som menneske. En gang når en person hadde et spørsmål til han om evig liv, så henvendte han seg til han med «Gode mester…». Jesus svarte han faktisk: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud!» (Luk 18,19). Men Jesus var jo selv god, uten feil. Hvorfor sa han da dette? Kanskje fordi han da var i ett med Faderen hele tiden. Han søkte og var i Fars relasjonen konstant. Og han gikk jo ofte avsides til fjellet for å være åleine med Gud. Så utifra dette så såg mennekser egentlig Faderen og hans godhet, når dei såg Jesus som et menneske på jorden.

Vi skal ikke prestere fram godhet. Heldigvis slipper vi dette som sikkert kan føre til strev og konkurranse stridigheter. Men Guds godhet kan få strømme gjennom oss, mennesket, som var meint til å være et bilde på hvem Gud er.   Hvordan?   – Daglig vennskaps relasjon med Gud :-)

«Jeg (Jesus) og Far er ett.» Joh 10, 30

 «(Jesus ber for dei som kommer til tro) …Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg…» Joh 17, 21

I egne anstrengelser mislykker vi. Men vi kan heller la kjærligheten få innta oss. Det er ikke vi mennesker som får til å elske, men når vi blir berørt av hans kjærlighet til oss først, da vil menneskehjertet spontant rope «Kom!» ..ovenfor Jesus. Ovenfor Guds plan på jorden. Og forløsning kommer. Når kjærligheten beveger oss ønsker vi å forløse, elske og hjelpe andre, istedefor å ha fokus på oss selv.

Kilder:  • Maleri av Jesus. Greg Olsens malerier. • Bok: Smith Wigglesworth. Hemmeligheten til hans kraft. Albert Hibbert. (Min bokrapport fra denne boken)  • Hans Nielsen Hauge: NRK dokumentar, og hefte fra gruppearbeid, bibelskolen.

Reklamer