Beskyttet: Healing room -26 januar

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Advertisements

Evangelisering i Kasaka, Zambia, fra Afrika turen


Nordic Misson har bidratt til brønner og bygninger til menigheten, ved en landsby i villmarka.

Vi bodde noen dager i en landsby i Kasaka. I menigheten Redemption Harvest Church. Her ble vi godt motatt av blide ansikter som tok godt vare på oss. Selv uten strøm og vannsystem gikk det helt fint å bo der. Etter et par dager med møtekampanjer skulle vi ut til landsbyen for å dele Guds ord, be og velsigne mennesker. Folk bodde i enkle lave stråhytter og noen hadde også mur til vegger. Hvert hjem bestod av ett til flere slike små stråhytter. Der var litt villmark rundt hvert hjem, og på stier kunne vi gå fra hjem til hjem. Vi fra Norge splittet oss over til mange team på ca 3 personer. I min gruppe var det Stephen (i midten på bildet) en tidligere voldelig mann, men som no etter at han var blitt en kristen predikant var full av medlidenhet og kjærlighet til alle han møtte på. Han kjente godt kulturen og introduserte oss til dei vi besøkte, og delte ut mye vennlighet og oppmuntringer. Oddlaug (til høgre på bildet) kunne ikke engelsk, men det gikk fint når jeg oversatte. Og Gilbert (er ikke med på bildet) som var lokal kjent, guidet oss. Vi ble godt motatt på det første hjemmet av ett ektepar. Der satte vi oss rundt i en sirkel, og fikk stubber eller enkle små krakker å sitte på. Vi presangterte oss for hverandre og fortalte litt hvorfor vi kom på besøk hos dem. Og vi fikk mer enn gjerne lov til å oppmuntre dem med Guds sannheter, og dei var troende. Fra Norge er jeg vant til å måtte ha en god unnskyldning for å forstyrre noen fremmende. Men her ble jeg spesielt overasket over hvor mye tid afrikanere hadde til å prate og slappe av ilag. Og tid var kjekt å ha når vi enkelte ganger måtte oversette i tre ledd. Jeg fikk dele et vitnesbyrd og be med dem. Oddlaug delte det hun ble minnet på, blant annet ei flott salme. Og Stepan kom med sitt vitnesbyrd. Hele besøket ble så natrulig og vi fikk dele fantastiske sannheter med dem. Jeg trur Den Hellige Ånd ledet oss, og jeg kjente en sterk brann inni meg. Vi dro videre, selv om dei ville gjerne ha hos på besøk lenger. På hjem nummer to var der en enslig kar som vi snakket og bad sammens med en god stund. Det var også en fin stund, han gav seg på nytt over til Gud. På den tredje plassen sprang dei vekk før vi hadde komt fram. Dei hadde nok misforstått vår vennlige hensikt.

Dei andre teamene hadde også opplevd mye spennede. Blant annet, ble en frisk igjen i ryggen etter håndspåleggelse og bønn. Og mange sa dei ville bli Guds barn, og joine menigheten. Der var også mye okulte ting i området, og noen hadde enkelte forbannelser over seg. Ei dame var plaget av en ånd som fikk henne til å gråte i flere dager i strekk uten noen personlig grunn, så ho ikke fikk sove. Der var mye behov i landsbyen, og menigheten gjør en flott jobb der.

Jeg er kjempetakknemlig for at jeg fikk være med på denne spennende opplevelsen, og få oppdage mer hvor mye vi har å gi videre.


Ved motorveien, når vi dro til menigheten til Julia og Benjamin, Kasaka.

Bønnefjellet i Nakuru, Kenya

Gjennom bilruta på vei til Jesse Karanja sitt senter

Det var utrulig fint å være en del dager på Gospel Prayer Centre i Mizpah, attmed byen Nakuru. Her kunne man oppholde seg mye i bønn for seg selv i ei stor skråning med god utsikt. Her kunne man møte på folk som ropte ut og proklamerte Guds ord, eller bare var helt stille og hvilte i Guds nærvær. Når en afrikaner er i bønnekrig da hørest det på lang vei. Selv synst jeg det var best å være i denne «parken» før frokosten, da jeg ikke ble så «distrahert» av varmen. Mange reiste langveisfra for å være på dette stedet, kanskje utifra rykter om at folk ble friske her. Her var det lett å lovprise Gud og hvile i hans nærvær. Slik jeg forstod det var her ofte bønn og lovsang som gikk over hele døgnet. Bildet under til venstre er tatt fra bønnefjellet / parken, der det noen steder kunne finne benker, stråtak, og noen enkle murhus.

En gang vi salmet oss for å lovprise Gud, så fikk vi et utrulig vitnesbyrd fra ei dame som hadde kreft i hodet. Det hadde vist vært et ganske alvorlig tilfelle. Når hun no stod på scenen og fortalte så såg hun helt frisk ut. Hun hadde fått ny hud på hennes halve ansikt / kinn, som var helt skadet. Og jeg forstod det slik utifra vanskelig engelsk oversettelse at leger hadde prøvd å operere med å lage et stort hull i hennes skalle. Men arret var helt borte og ny hud hadde vokst på plass. Nytt hår hadde ikke vokst ut enda, så man såg et stort omriss. Hun hadde ei lang historie å fortelle. Hun ble sendt fra lege til lege, og flere leger ble samlet og ingen viste helt hva dei skulle si til henne eller gjøre. Tidligere rant det ut noe fra hennes nese og ut hennes øre, betennelse trur jeg det var. Og en kveld bestemte hun seg for å spise noe som skulle ta hennes liv for å avslutte denne lidelsen. Men hun våknet opp igjen neste morgen merkelig nok. Hun fikk fra Gud at hun ikke skulle søke medisinsk behandlig men han selv ville gripe inn. Hun oppsøkte sju forskjellige menigheter for å få forbønn, men ingenting skjedde der og da ihvertfall. Men da hun en stund senere oppholdt seg på bønnefjellet og i lovprisningsamlingene på Mizpah, så grep Gud selv inn og gjorde henne fullstendig frisk. Jeg er usikker på hvor momentant det skjedde, det kan hende hun ble fullstendig frisk over en periode. Det var høye jubelrop i salen etter hennes historie :-)  (Jeg skulle gjerne fått tak i detaljene klarere. Denne teksten kan inneholde små feil.)

Gospel Prayer Centre, Mizpah. Fotograf: Cassie Alderman

Trur det var to ganger hver dag da det var annonserte møter der mange folk var samlet under samme tak, for å lovprise Gud. Der var også predikener gjerne fra Jesse, og vårt team fra Norge ble presangtert og fikk dele noen få ord på enkelte møter. Det var vanlig at det dukket opp folk fra andre land og steder.